Kamp mot vindmøller
I dag starter rettssaken mot grunnleggerne av The Pirate Bay, verdens største fildelingsnettsted. De fire grunnleggerne er tiltalt for å spre piratkopiert musikk, film og programvare, og risikerer bøter og fengsel. I bakgrunenn lurer musikk-, film- og programvarebransjen med erstatningskrav i 100-millionerklassen.
Man kan mene hva man vil om de juridiske og moralske aspektene med virksomheten som The Pirate Bay bedriver, men en ting er sikkert: Uansett utfall av mediesirkuset i Stockholms Tingsrätt så vil omfanget av piratkopiering og nedlasting bare øke. Underholdningsbransjen bruker steinaldermetoder for å bekjempe en folkebevegelse. Når de saksøker tenåringer for å laste opp Madonnas siste album på nettet, så oppnår de bare at enda fler laster ned. De kjemper en kamp mot vindmøller.
Skal underholdningsbransjen noen gang få kontroll på fenomenet piratkopiering, så må de endre strategi !
Piratkopiering har i prinsippet eksistert i uminnelige tider. Hvem har ikke sittet med kassettspiller og tatt opp musikk fra «10 i skuddet» på radio, og siden kopiert kassetten til en kamerat ? Men så kom internet og man kunne dele musikk og film på en mer effektiv måte, uten at kvaliteten stadig ble dårligere. Underholdningsbransjen satt på skinnene og så toget komme mot seg, men nektet å flytte seg. De hadde jo retten på sin side…
Er det virkelig slik at store deler av verdens befolkning har blitt kriminelle over natten ? Hjelper det å saksøke tenåringer og alenemødre ? Nei, det som har rammet underholdningsbransjen er noe helt annet. Det har dukket opp en konkurrent med en mye bedre forretningsmodell.
Underholdningsbransjen har, med få unntak, hatt den samme forretningsmodellen i snart hundre år. Når musikken eller filmen er spilt inn, lagres den på et medium av plast, pakkes på paller og sendes rundt i verden. Der kan du og jeg vente på at pallen skal komme til butikken, så kan vi gå i snøværet ned til butikken og kjøpe plastskiven og spille den av i stuen, eller i bilen. Men ikke på iPoden, for da må vi kjøpe den et annet sted. Men den vi kjøper til iPoden kan vi ikke spille i bilen…
Så dukker fire gutter opp og sier «Vent, vi vet at den samme musikken ligger på internet. Da kan du spille den både i stua, i bilen og på iPoden, og du trenger ikke å vente på pallen med plast og gå ut i snøværet for å kjøpe den. Bare kom til oss på nettet så viser vi deg hvor den ligger.»
Min påstand er at en stor andel av de titalls millioner kunder som valgte å komme til de fire guttene på internet i steden for å gå ut i snøværet og kjøpe plastskiven la mer vekt på «kan spilles overalt», «slippe å vente» og «ut i snøværet» enn på om de måtte betale for produktet eller ikke.
En forretningsmodell består av mye mer enn prisen på produktet, og kunden vurderer hele forretningsmodellen når han velger leverandør. Derfor velger noen å kjøpe First Price spaghetti til 9,90 mens andre velger den dyre italienske i hyllen ved siden av til 24,90. I underholdningsbransjens verdikjeder brukes store ressurser på å produsere og distribuere plast, noe som oppfattes som fordyrende, forsinkende og totalt unødvendig av kundene. Når en alternativ leverandør dukker opp med en kraftig forbedret forretningsmodell blir prisen bare ett av flere elementer. Om underholdningsbransjen hadde begynt å gi bort plastskivene sine, så ville de likevel ikke stoppet fenomenet piratkopiering og nedlasting.
Bandet Radiohead beviste dette da de i 2007 la ut sitt nye album for gratis nedlasting på internet. De som lastet ned kunne selv velge om de ville betale, og i tilfelle hvor mye. 38% av de som lastet ned albumet betalte i gjennomsnitt 35 kroner hver. Når albumet noen måneder senere kom i butikkhyllene på CD gikk det rett til topps på salgslistene i Storbritania.
Konklusjonen er med andre ord at så lenge underholdningsbransjen tviholder på sine foreldede forretningsmodeller så kan de saksøke så mange tenåringer, alenemødre og pirater de vil. Den som har den beste forretningsmodellen vinner alltid !